Vi befinner oss helt sør i Mexico. Ferden har gått fra delstaten Campeche til fjellene i Chiapas. Verdensfestivalen for motstand og opprør mot kapitalismen har ankommet stopp nummer fem, caracolen Oventik*. Natten vi skal dele sammen er en feiring av motstandskampen som zapatistene startet med et opprør 1. januar 1994. 21 år har gått, og i fjellene og i skogene i Chiapas har zapatistene holdt stand. De er et av speilene i motstandskampens geografi, og for mange kilden til inspirasjon og beviset på at det er mulig å organisere samfunnet vårt annerledes.
– Velkommen til alle de som lytter, går og snakker med det kollektive hjertet fra venstre nedenfra.
Slik innledet Subkommandant Insurgente Moises fra Zapatistenes frigjøringshær, EZLN, talen til over 5000 mennesker. Tåka og regnet som vanligvis er til stede i Oventik holdt seg på avstand til halvveis ute i Moises tale. Han begynte å snakke rett før midnatt den 31. januar og fortsatte over klokkeslaget som innledet det nye året. Framfor å ønske hverandre et godt nytt år, satt alle stille i tåka som sakte begynte å sige inn over plassen. I kulda kunne alle høre Moises stemme, som snakker for alle zapatister og de undertrykte, om hvordan det er vi som må bygge den verden vi tror på og kjemper for.
– La oss se for oss hvordan vi ønsker at et nytt samfunn skal være. For å gjøre det, må vi først studere samfunnet vi lever i nå. Vi zapatistene sier at i dette samfunnet er det vi som er de utnytta, vi er de undertrykte, de som blir sett ned på og de som har blitt tvangsfordrevet gjennom århundre av politiske ledere og den økonomiske eliten. Helt til i dag, på slutten av 2014 og begynnelsen av 2015, ser vi at det samme samfunnet fortsetter.
Kulda brer om seg på plassen og folk pakker på seg mer klær. Fra tidlig ettermiddag har dansemusikken strømmet ut av høyttalerne og festen vært preget av en svær klynge i felles rytme. Svetten fra dansinga fryser på ryggen. Den lange talen fra Moises understreker viktigheten av å lytte. For å ikke glemme og for å kunne fortsette. Styrken ligger i en kollektiv organisering i ulike geografier. Det vil si, ulike steder i Mexico og i verden finnes det organisasjoner, bevegelser, kollektiver og initiativer som utfordrer og blokkerer kapitalismen. Styrken ligger i å la initiativene multipliseres og utvikles i henhold til sin lokale kontekst. Det finnes ikke et alternativ, en vei eller en løsning. Det finnes mange.
– Konsekvensene av kapitalismen er mangtallige, dermed må svarene også være det (…). Det finnes ikke et svar. Det finnes ingen manual. Det finnes ikke et dogma.
Ayotzinapa
– vi zapatister mister ikke av syne og vi stenger ikke hørselen for sorgen og motet som Ayotzinapa og deres familier viser oss.
Som alle de foregående stedene festivalen har stoppet, får også her familiene til de bortførte studentene fra 26. September i Ayotzinapa ordet.
Berta, moren til Julio Cesár, får ordet først av alle.
– De tok livet av min lille gutt, sønnen min Julio Cesár, natt til 27. September. Han ringte meg samme natt for å fortelle meg at han skulle ut for å hjelpe sine medstudenter som hadde blitt angrepet av politiet. Han sa til meg at jeg ikke skulle bekymre meg, han skulle ta vare på seg selv og de andre.
Julio Cesár kom aldri tilbake. Han var ikke en av dem som ble bortført, men en av dem som ble drept samme natt. De fant han dagen etterpå. Huden i ansiktet hadde de flerret av han og kroppen viste flere tegn til tortur. Moren hans, Berta, har reiste rundt med festivalen i snart ti dager sammen med familiene til åtte av de bortførte studentene.
– Dere er ikke alene! Levende tok de dem, levende vil vi ha dem tilbake!
Ropene kommer konstant under talen. Alle er her for å dele sorgen og raseriet denne 31. Januar 2014. Kampen til Ayotzinapa for rettferdighet og sannhet skal ikke glemmes.
Zapatistene snakker med erfaring etter mange år i kamp. De understreker viktigheten av samhold og organisering for sammen finne sannheten om de 43 savnede kameratene fra lærerskolen Ayotzinapa i delstaten Guerrero.
Rakettene kan høres over fjelltoppene, mens det fremdeles er stillhet som preger Oventik. Moises avslutter talen med å gi 43 klemmer fra 43 zapatister for de 43 savnede studentene.
Nærmere halv ett roper vi i fellesskap ut i den mørke natta: Lenge leve motstandskampen! Leve EZLN! Leve Ayotzinapa! Levende vil vi ha dem tilbake! Rakettene skytes opp fra plassen. Vi inviteres ut av stillheten og snur oss rundt for å gi en klem til de som står rundt. Vi hilser 2015 velkommen i det natta er i ferd med å gå inn i sitt mørkeste og kaldeste. Vi skal danse oss gjennom den til soloppgang.
Godt nytt rebelsk år!
Kapittel 1 kan du lese her.
*Caracol betyr sneglehus. Oventik er navnet på en av fem sneglehus, eller administrative sentre, i Chiapas hvor zapatistene organiserer sine rullerende regjeringer (de gode styresett) etter prinsippet: det er folket som styrer og regjeringen som adlyder.